Bekymringer, livet osv.

Klokken har passert midnatt og jeg ligger i sengen. Jeg prøver å gjøre en iherdig innsats for å sove, men døgnrytmen min er fortsatt snudd opp ned. Det hjelper ikke akkurat at jeg har hodet fullt av bekymringer. Hver gang jeg legger hodet på puta kommer de snikende. Selv om jeg gjør alt som står i min makt for å holde de på avstand klarer jeg ikke stå i mot. I det ene sekundet ligger jeg å tenker på morgendagen og hva jeg skal gjøre for å få mest mulig ut av den. Før jeg vet ordet av det har fokuset endret seg til uker, måneder og år. Jeg vet ikke hvilke bekymringer dere har, men jeg har til tider litt for mange. «Tenk hvis jeg gjorde sånn i stedet for sånn? Tenk hvis jeg bodde der. Eller vent, tenk hvis jeg hadde de klærne, den bilen og det huset. Da hadde jeg kanskje jobbet som det eller det. Tenk hvis jeg var kjæreste med han eller hun? Tenk hvis jeg var flink til det, da skulle jeg sagt a i stedet for b?» Herregud! Jeg blir gal!! Spørsmålene er så mange og mye av det er så langt fra realiteten som du får det. Fem minutter på instagram hjelper kanskje å få tankene over på noe annet, eller tvert i mot? I stedet for å bli kvitt alle bekymringene har jeg heller pådratt meg enda flere. Jeg scroller gjennom feeden og det eneste jeg sitter igjen med er dårlig samvittighet og lav selvfølelse. «Alle andre har det så mye bedre enn meg.» Ja, jeg er ganske sikker på at dere kan kjenne dere igjen. Hva skjer med verden? Er det plutselig ikke godt nok å bare være vanlig? Jeg føler det i hvert fall sånn! Dette er også en av grunnene til at jeg har tatt avstand til sosiale medier de siste månedene. I stedet for å gi meg styrke og inspirasjon slik som det gjorde før blir jeg bare deprimert av tanken.

Jeg er redd. Redd for at jeg aldri skal bli lykkelig. Redd for at jeg aldri skal finne meg en kjæreste igjen. Redd for at jeg aldri skal bli fornøyd med meg selv. Godta den jeg er og det livet jeg lever. Vi mennesker sammenligner oss selv med hverandre. Sånn er det og sånn vil det alltid være uansett hvor mye man vrir og vrenger på det. Jeg har sagt det så mange ganger før at jeg ikke lar meg påvirke, men det er bare bullshit. Selv om jeg tilsynelatende har levd et bra liv betyr ikke det at jeg har det bra med meg selv. Det eneste riktige er å gjøre det beste ut av det livet man lever, men  men det føles likevel ikke godt nok. Jeg vil så gjerne være perfekt, men det er jeg ikke. Ingen er perfekt har jeg hørt, men hvorfor har jeg det inntrykket av at noen likevel er det? Selv om jeg har flyttet hjem til kjente og kjære omgivelser ser det ikke ut som at disse bekymringene vil forsvinne med det første. Jeg har på ingen måte tenkt å gi opp. Jeg skal ikke la denne overfladiske verden ta knekken på meg. Jeg vet bedre. Spørsmålet er bare hvordan jeg skal lære meg å håndtere disse utfordringene. En ting er i hvert fall sikkert og det er at det hjelper ikke å flykte. Uansett hvor lenge jeg velger å holde meg borte fra sosiale medier vil disse bekymringene ta meg igjen. Jeg vil riktignok bli skånet for mye dersom jeg lar være å sjekke instagram, facebook, lese aviser og andre blogger, men hva er det godt for? Hvorfor skal jeg ikke tørre å oppholde meg i en arena som jeg selv har vært med på å skape? Det blir for dumt.

Jeg håper for Guds skyld ikke at så alt for mange går rundt å kjenner på disse tankene som jeg nå deler med dere. Dersom det er tilfellet har de generasjonene som kommer etter oss et stort problem. Dette er ikke et problem som angår bare meg eller deg, men hele samfunnet vi lever i. Mye mulig at jeg har vært med på å skape et press uten at jeg selv har vært klar over det. I så fall er jeg veldig lei for det. Det var overhodet ikke ment sånn. Jeg har på en eller annen måte funnet styrke i å dele mine interesser og personlige meninger med dere. Tilbakemeldingene og oppmerksomheten har oppgjennom min ungdomstid gitt meg en bedre selvfølelse. Når alt kommer til stykket er jeg like usikker selv. Jeg er redd for fremtiden og utfallet av alle de vanskelige avgjørelsene som tas i løpet av livet. Mulig dere synes at dette innlegget ble litt rotete og meningsløst, men jeg håper dere skjønner hvor jeg vil hen. Jeg sliter helt ærlig med å finne meningen med livet. Mitt liv. Hva er liksom min greie og hvor hører jeg hjemme? Dette er ikke noe verken du eller jeg får svar på med det første. I mellomtiden må jeg bare prøve å gjøre det beste ut av det, slik som jeg har gjort helt frem til nå.

får-ikke-sove

2 kommentarer

  1. Hei Glenn! Utrolig tøft av deg å være så ærlig på bloggen. Håper du har noen å snakke med som kan lede deg inn på gode tanker. Jeg har hatt noen lignende perioder selv, og bare vit at du kommer over det. Plutselig skjønner du hva du vil med fremtiden, og da er det bare å jobbe på for hva enn du setter deg som mål. Jeg har troa på deg, stå på!

  2. Alle har slike perioder noen har det over lengre periode enn andre , selv har jeg det 24/7 og for meg var det enkleste bare godta at det er slikt jeg følte. Vis du tenker når du tar båt så opplever man turen forskjellig hver gang, noen ganger er det mye bølger og andre ganger ikke. Å slikt er det med livene våres det går bra og det går dårlig. Det er også en typisk «50 års krise» for dem mellom 20-30 år ca for når man ofte er 16-17 så planlegger mang litt frem i tid og ofte er det ikke sånn at ting går rett frem man må ofte ta nye veier eller omveier for å nå målet sitt og da kan ting fort endrer seg og man står igjen med å lurer på hva man egentlig vill nå som det har kommet så mange hendelser og inspirasjoner + nye personer i livet og det endrer dine tanker. Vet ikke om det ga så mye mening. Du har allerede tatt første steget på løsning du har sagt i fra og virker som du også har akseptert det og det er bra :) som hun Elin kommenterte vi har troa på dæ :)

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *