Det var alltid ment å være oss

Vi må spole tiden tilbake hele 9 år. Jeg var 18 år gammel og gikk 3. året på videregående. På den tiden hadde jeg nylig startet å blogge, og en av hovedgrunnen til det var fordi jeg ville stå fram med legningen min. På daværende tidspunkt var det stor respons på innlegget, og jeg fikk mange henvendelser fra flere i samme situasjon. En kveld kom det inn en melding på Facebook, fra en som skilte seg ut. Han ville fortelle meg hvor tøff jeg var som stod frem, og skrøt av meg som person og bloggen min. Dette var en melding fra Julian, og det skulle vise seg å være starten på noe helt spesielt. Vi bestemte oss etter hvert for å møtes. Han var riktig nok veldig opptatt av at vårt første møte skulle være diskrét og aller helst skulle ingen få vite om det. Selv om han aldri hadde snakket om sin legning skjønte jeg at han var interessert i meg. Vi hadde skrevet mye i forkant av vårt første møte og forventningene var derfor skyhøye. Jeg var veldig betatt allerede før jeg hadde møtt han, så det skulle mye til for at dette skulle gå galt.

Siden jeg bodde alene bestemte vi oss for å møtes på hybelen min. Jeg har naturligvis ikke så lyst til å gå i detaljer på hva som skjedde etter det, men jeg kan si så mye om at det var kjærlighet ved første blikk. Vi fant tonen med det samme og det var ingenting som var mer naturlig enn at vi skulle være oss. En uskyldig flørt utviklet seg til en het romanse og det hele pågikk over flere måneder, hvor vi møttes så snart begge hadde tid. Siden jeg var åpen og han var usikker, måtte alt skje på hans premisser og helst etter at mørket hadde lagt seg. Etter hvert som tiden gikk merket jeg at han begynte å trekke seg unna. Jeg hadde riktignok følt på dette en god stund, men turte aldri å konfrontere han med det i fare for å miste han helt. For han virket det nærmest uaktuelt at vårt «hemmelige forhold» skulle se dagens lys. Dette gikk selvfølgelig veldig inn på meg, og jeg ble ufattelig lei meg når jeg skjønte at dette ikke førte noen vei. Etter at jeg var ferdig med videregående flyttet jeg til Oslo hvor jeg ble boende helt til jeg dro inn i militæret. Årene gikk og livene våre gikk videre.

Høsten 2014 begynte jeg på BI her i Oslo. Lite visste jeg om at jeg skulle møte Julian første skoledag. 5 år etter vår hemmelige romanse. Det første som slo meg var at han var vanvittig kjekk! Jeg ble varm i hele kroppen og kjente at jeg begynte å kaldsvette. Vi hilste så vidt og ønsket hverandre lykke til. Etter dette møtet ble jeg nesten enda mer betatt enn hva jeg var første gangen vi møttes. Jeg prøvde å oppnå kontakt med Julian via facebook og sms, men uten hell. Han var nemlig sammen med ei jente på daværende tidspunkt, og for han var det selvfølgelig uaktuelt å skulle innlede noen dialog. Jeg visste jo ikke at han hadde kjæreste, og skuffelsen ble derfor enda større enn noen gang. Jeg måtte bare innse at det aldri kom til å bli oss. Denne gangen tok det litt lenger tid siden vi «ufrivillig» passerte hverandre rett som det var i gangene på BI. Som dere kanskje vet avsluttet jeg skolegangen etter et semester og jeg trodde aldri vi kom til å sees igjen. For min del var egentlig dette bare en fordel, for da slapp jeg å bli minnet på det fine vi hadde sammen, og skuffelsen over at det aldri kom til å bli oss.

Tre år senere, nærmere bestemt i mai i fjor fikk jeg en uventet «venneforespørsel» på snapchat. Julian la meg til. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere, men mest av alt boblet jeg av glede. Han innledet med å sende meg en helt random snap som om vi allitd hadde hatt kontakt. Jeg svarte i samme stil og før jeg visste ordet av det var det i gang. Denne gangen var han singel, og klar for å være seg selv. Det var en stor lettelse for meg. Vi holdt kontakten på snap jevnlig og ble fort enige om at vi måtte møtes i løpet av sommeren. I august reiste jeg til Ibiza og på veien hjem stoppet jeg innom Oslo for å bli med på en festival. Dagen etter at jeg landet møtte jeg Julian. Nervene var i høyspenn i forkant av møtet, men jeg hadde bestemt meg for å gi det en sjanse. Hva hadde jeg å tape? Den som intet våger, intet vinner. Eller hva? Vi møttes over en kaffe nede ved Oslo S hvor vi tuslet videre mot Operataket. Praten gikk av seg selv og jeg følte meg fort trygg i hans nærvær. Han virket oppriktig interessert og jeg kunne kjenne gamle følelser blusse opp igjen, følte meg om mulig, enda mer bettatt av hans utseendet og personlighet enn noen gang.

Den kaffen skulle vise seg å være den beste kaffen jeg noen gang har smakt. Jeg som ikke liker kaffe. Hehe. Det sier litt om hvilken innvirkning han hadde på meg. Den helgen hang vi sammen hele tiden. Jeg kunne nesten ikke tro det. På veien hjem merket jeg et umiddelbart savn og en stor interesse etter å møte han igjen. Heldigvis følte Julian det samme og vi booket neste flybillett to helger etterpå. Vi møttes i august 2017 og allerede i september – månden etter – var vi sammen. Alt klaffet denne gangen. Endelig! Akkurat som brikkene i et puslespill. Det var ikke tvil om at det skulle være oss to. Jeg var hodestups forelsket i en gutt jeg allerede hadde vært forelsket i flere ganger. Dette var nesten for godt til å være sant og det tok lang tid før jeg følte meg trygg på Julian, med tanke på tidligere utfall. Jeg skjønte fort at han mente alvor og det var da jeg skjønte at jeg elsket han. Aldri før har jeg følt meg så verdsatt og elsket. Og best av alt, det er gjensidig. Avstandsforhold var uaktuelt for oss begge og avgjørelsen ble derfor enkel, vi måtte flytte sammen. Jeg hadde uansett sett for meg å flytte tilbake til Oslo, så hvorfor vente? Jeg hadde møtt drømmemannen min og da var det bare å si opp jobben, pakke kofferten å flytte. Beste avgjørelsen jeg har tatt i hele mitt liv.

Nå har vi vært kjærester i nesten ett år og samboere i over seks måneder. Det siste året har uten tvil vært det beste året hittil i livet mitt og jeg kan ikke få sagt det mange nok ganger hvor heldig jeg er som har Julian. Jeg har funnet min sjelevenn og mitt livs kjærlighet. Det må være den beste følelsen jeg har kjent i løpet av mine 27 år på denne jorda. Jeg unner alle sammen å oppleve det samme som meg. Å elske må være den største gaven vi mennesker har fått utdelt og tro meg, så snart du tillatter deg å elske forstår du hva kjærlighet betyr og hvilken betydning det har. Jeg gleder meg til framtiden sammen med deg Julian. Du er mitt alt. ♥

30 kommentarer

  1. Så flott skrevet, Glenn <3 Dere er så fine sammen! What´s ment to be will always find it way

    1. glennhenriksen

      Takk for det fine du! <3

  2. Dette var et nydelig innlegg Glenn! Skjønner virkelig hvorfor du føler deg lykkelig, Dere kler jo hverandre! Godt det endte godt. ❤️ Foresten, godt og ha deg tilbake på bloggfronten.

    1. glennhenriksen

      Så koselig at du likte det. Og takk for fine ord! Kjekt å være tilbake :-D

  3. Så bra det ble dere Glenn, og at dere har det så bra sammen. Ønsker dere masse lykke til! Alltid heia på deg! ✌

    1. glennhenriksen

      Tusen takk Linda! Veldig koselig å høre. God du! :-)

  4. Så utrolig koselig å lese, og så fine dere er sammen!

    1. glennhenriksen

      Takk for det Merethe! :-)

  5. Fy faen, ble helt rørt til tårer! Det der er det søteste jeg noensinne har lest, dere er forøvrig veldig søte sammen!
    Masse lykke til videre ❤️

    1. glennhenriksen

      Tusen takk for det Edvin! :)

  6. Så flott skrevet! Kjenner meg godt igjen i situasjonen som Julian var i første gangen dere «holdt på». Falt pladask for en kollega på jobb uten at jeg selv egentlig visste helt sikkert at jeg likte jenter, ville helst holde de hemmelig for var liiiivredd for hvordan familien min skulle reagere, men ble desverre tvunget ut av skapet fort og brutalt når noen hadde sett oss kysse (livet på bygda ass‍♀️) var noen tøffe uker etter det, men er eeeevig glad for at jeg kan være meg selv nå og for at jeg har funnet mitt livs kjærlighet Selvom halve familien min desverre ikke var like begeistret… Har lest bloggen din i mange år og du inspirerer meg på mange måter, stå på!

    1. glennhenriksen

      ÅÅ, så hyggelig å høre! Kjekt at det ordnet seg for deg også. Lykke til! :-)

  7. Så hyggelig og rørende å lese deres historie..dere er flotte sammen❤️

    1. glennhenriksen

      Takk, så hyggelig! :-)

  8. Topp dere fant hverandre. Et godt og stabilt forhold er mye mer givende enn dem av homofile som bare tenker på en ting, og hopper fra den ene til den andre.
    Begge er dere også over snittet kjekk. Får si som et ordtak: «Like barn leker best.» :)

    1. glennhenriksen

      Aboslutt! :-) Takk for det!

  9. Torill Moen

    Kjære begge to……….vakkert skrevet av et flott menneske som har styrken til å være ærlig. Jeg har kjent Julian siden han var en liten gutt …en veldig vakker en… jeg ser nå at dere har funnet lykken og det varmer mitt gamle hjerte.Pass på hverandre og elsk hverandre… det er det flotteste to mennesker kan ha sammen.

    1. glennhenriksen

      Så koselig! :-) Takk for støtten!

  10. Det er selvfølgelig kjempefint at du har funnet deg mann og at livet stråler – all ære for det.

    MEN, synes det er synd at du ønsker å fremstå som perfekt hele tiden – både hvor bra livet er, alle bildene perfekte, samt forholdet og alt rundt deg er perfekt nå.

    Du som har såpass mange følgere burde jo gå frem som et godt eksempel og vise deg fra den «usminka» siden også, for vi alle vet jo at livet ikke er så fantastisk som verken din blogg og instagram eller andre bloggere. Synd du ikke kunne fortsette blogge når du gikk på en smell og flytta hjem – tror vi er mange som vi bli kjent med den ekte og enkle Glenn fra Sunnmøre :) ikke bare photoshop-Glenn.

    Skulle bare ønske noen turte være litt mer ærlige.

    Ikke ment som kritikk overhodet, men en tankevekker for alle der ute som lever «fasadelivet» :)

    JA til mer ektehet – og mindre filter:)

    PS: håper du lar deg inspirere av denne kommentaren og at vi ser mer av «deg» fremover :)

    1. glennhenriksen

      Ja, ikke sant…? ;)

    2. glennhenriksen

      Synd du oppfatter meg på den måten, men livet mitt er eller har aldri vært like perfekt. Jeg har oppgjennom alle årene jeg har blogget skrevet om ting som har vært vanskelig eller som har preget meg. Når sant skal sies er jeg en positiv person som prøver å holde motet oppe uansett hvor tøft jeg har det. Det at jeg ikke valgte å fortsette bloggen mens jeg bodde hjemme i Romsdalen var det mange grunner til. Ikke bare fordi ikke jeg følte at livet mitt var «perfekt» nok. Uansett, nå er jeg tilbake og tro meg. Dårlige dager kommer, men du også må skjønne at når livet smiler, ja, da legger jeg ikke skjul på det. Hvis det blir for meget for deg så er det på ingen som helst måte en tvang å følge min hverdag. Jeg er en positiv person som prøver å gjøre det beste ut av det livet jeg har fått utdelt og hvorfor skal jeg da fokusere på det negative bare fordi enkelte mennesker har lettere for å identifisere seg med det? Vi er alle forskjellig og uansett hvor mye jeg deler av meg selv på sosiale medier er det kun mine nærmeste som faktisk kjenner meg.

      PS! Håper dette svaret gjorde deg litt klokere. :-)

  11. Så flott! Dere er så fine sammen, er ikke noe tvil om at dere er meant to be<3

    1. glennhenriksen

      Takk for det Mathilde! :-)

  12. Utrolig flott skrevet ‍❤️‍ Masse lykke til til dere begge

    1. glennhenriksen

      Tusen takk Anders! :-)

  13. Er Julian bifil siden han var sammen med en jente før deg ?

    1. glennhenriksen

      Nei, Julian er ikke bifil. Han var usikker på hvem han var, men nå er han sikker i sin sak. Han er homofil og stolt over det. :-)

  14. Stakkar jenta han var sammen med, hun føler seg nok sykt brukt som skalkeskjul

    1. glennhenriksen

      Hun har ikke blitt brukt som skalkeskjul. Julian var oppriktig glad henne.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *